Spør gresset – det vet

 

 

Jeg hører ikke til

Jeg er ikke samisk nok

Snakker ikke språket

Kjenner ikke terrenget

Jeg ble ikke født der

Jeg kjenner ikke kulturen

Jeg kjenner ikke historien

Jeg vakler rundt som en nyfødt

Vet ikke hvor jeg hører til

 

Men gresset – det vet

Gresset på engen der min mormor stabbet

ustødige barneskritt en gang

Der mormor lærte å snakke

På et språk hun ikke lengre kan

I en kultur hun har fortrengt

Som hun henter frem med møye

Når vi unge spør.

 

Gresset kjenner hemmeligheten

om hvem jeg er

om hvor jeg kom fra

om historien min

mitt folks historie

Gresset lyver ikke

Det vet

når jeg er hjemme

 

Kunstnerisk målsetting:

Spør gresset – det vet er en stedsspesifikk utforskning av identitet og tilhørighet, med utgangspunkt i sjøsamiske, stedsspesifikke røtter og kulturminner. Gjennom arbeid med form, koreografi, lyd og joik vil vi utforske forbindelsen mellom menneske og  natur, mellom natur og identitet, samt forbindelsen mellom vår verden og forfedrenes verden. På hvilke måter er vi bundet til naturen og forfedrene i dag, og hva gjør det med oss når denne forbindelsen brytes.

 

Prosjektbeskrivelse:

Spør gresset – det vet er en utforskning av det stedet kunstnerens samiske slekt kommer fra. Gjennom dans/bevegelse og lyd/joik vil hun søke etter egen identitet i naturen på Kargenes i Kvalsund der hennes samiske røtter kommer fra. I dette området står tuftene etter forfedrenes hus og bygninger. Her finnes fortsatt fjøsgryta som de kokte torskehoder og tare til sauene i. Her lærte forfedrene å snakke både samisk, finsk og norsk. Her ble gammeltante Inga tatt av underjordiske som liten pike. Her døde oldefar, og her stod en gang en lillebror alene og vinket mot havet da mor og datter seilte av gårde for å ta arbeid et annet sted. Her var også tyske soldater under krigen og la alt øde i flammehav. I dag finnes bare fjerne minner og fortellinger fra stedet, slik de enda fortelles av kunstnerens mormor. Her finnes kanskje også skjulte hemmeligheter, som enda ikke har blitt fortalt.

 

Identitetsspørsmål har en tendens til å få så mange pekefingre fra mange kanter. Det er så mange regler samfunnet har laget at det er lett å begynne å tvile på seg selv.  Spesielt om man allerede bærer på tusen år med skam som har blitt påført din slekt og ditt folk i generasjoner. Men naturen vet. Den spør ikke. Den vet. Denne nærheten og kommunikasjonen med naturen er sentral for samisk kultur. Det samme er forfedrenes tilstedeværelse i våre liv. Dette er det vi ønsker å utforske gjennom dette kunstneriske arbeidet.